Ellen Kjellberg har en kvalitet som coach og pedagog hvor hun evner å hente fram det beste hos en danser. Hennes skarpe blikk for teknikk, musikalitet og dybde i videreformidling av rolletolkninger er av de sjeldne. Hun viser et personlig engasjement, en inderlighet og en enestående oppfølging. Gjennom alle årene jeg har jobbet med Ellen Kjellberg har hun vært den pedagogen som i størst grad har influert meg som danser.
Jeg hadde mest sannsynlig ikke vært danser i dag, hvis jeg ikke hadde truffet Ellen. Da jeg begynte på Balletthøgskolen sto jeg helt på bar bakke og som gymnast var jeg vant til å jobbe tett med en trener. Ellens varme, utstråling og faglige kunnskap var enormt tiltrekkende. Som lærer øste hun av sin erfaring og prøvde å «oversette» på best mulig måte.
Hvis Ellen er blant publikum blir det gjerne snakket om blant oss som jobber på Operaen. Det er ekstra inspirerende og vi vil så gjerne levere varene. Vi vet hun har et øye for kvalitet. Å få en hilsen fra Ellen etter forestilling er derfor spesielt tilfredsstillende.
Ellen er på mange måter den største grunnen til at jeg ble danser selv. Jeg vokste opp sammen med henne og familien hennes, og hun utstrålte alltid en skjønnhet og eleganse jeg beundret fra liten av. Hun har fra den tiden vært min største inspirasjon til å danse, jeg ville bli som henne!
Da jeg fikk henne som lærer på Balletthøgskolen, fikk jeg innblikk i «hemmeligheten» hennes: Musikalitet, linjer, mykhet, utstråling. Dette var gaver jeg tok med meg og jobbet med, og ved mange av de rollene jeg har gjort, har jeg ofte begynt med tanken: «Hvordan ville Ellen danset her?»
Det er mange som meg, som har følt Ellens inspirasjon direkte på kroppen, og når hun nå går av med pensjon, ser jeg på det som vår oppgave å videreføre hennes tilnærming og dansefilosofi til nye dansere som vokser opp etter oss.
Ellen er selve definisjonen av eleganse. Hennes vesen har alltid vært en stor inspirasjon. Hennes engasjement og innlevelse kunne noen ganger ta henne ut av klasserommet og over på scenen hvor hun gjenopplevde gamle minner og magi.
Jeg husker en gang hun skulle låne meg en bok med bilder av Rudolf Nureyev. Henrykt over å minnes sin gamle dansepartner blar hun gjennom bildene av en ung Nureyev og sier: «Er han ikke vakker?» I det sekundet følte jeg at Ellen var et helt annet sted. Tilbake på scenen med Rudolf Nureyev og øyeblikk mellom to dansere bare hun kunne minnes.