Ellen & Viktor

ornament

Ellen Kjellberg og Viktor Rona; historien om et betydelig partnerskap

I 1974 gjorde daværende ballettsjef Anne Borg en genistrek ved å få Viktor Rona til Oslo og Den Norske Operas Ballett som både ballettmester og førstedanser. Viktor, som var født i Budapest i 1936 og den store stjernen ved Den Ungarske Nasjonalballett, hadde turnert og gjestet over hele verden og danset med verdenskjendte dansere som bl.a. Margot Fonteyn og Galina Samsova. Nå var han plutselig en av oss, dvs han ble kompaniets store inspirator og læremester frem til 1980.

Viktor hadde noen helt spesielle egenskaper; et usedvanlig stort engasjement, en smittende og positiv energi, en enorm evne og entusiasme til å inspirere alle han jobbet med, troen på at alt var mulig i tillegg til hans erfaring og kunnskap fra et internasjonalt danseliv i toppsjiktet.

Viktor var kultivert til fingerspissene, høflig, og dannet, et nydelig menneske som aldri snakket negativt bak noens rygg. Hans arbeidskapasitet var særdeles stor og så lenge han fikk jobbe med det han elsket høyest, dansen, tok energien aldri slutt. Han var ærlig i sitt uttrykk og tro mot dansen. Dansen var Viktor og omvendt.

jeg er nesten sikker på at det var den gode tonen som oppstod mellom Anne Borg og Viktor Rona fra første stund, som avgjorde at Viktor valgte å komme til Oslo

At Viktor valgte Norge og Youngstorget da han i en alder av 38 fremdeles var på toppen av sin karriere, er noe jeg alltid har undret meg over. Men han kom, 6 måneder hvert år i 6 år og jeg er nesten sikker på at det var den gode tonen som oppstod mellom Anne Borg og Viktor Rona fra første stund, som avgjorde at Viktor valgte å komme til Oslo. Anne hadde kapret en stjerne og var klok nok til å forstå at hun måtte behandle han særdeles godt for å få beholde han. Hun sto på hodet for Viktor, oppvartet han og gjorde stas på han (det var han jo vant til!) og deres gode samarbeid var gull verd for kompaniet. Ellen og Victor i treningsstudio Jeg husker det som det var igår, første dag Viktor møtte danserne til morgenklasse i 7.etasje i den gamle operaen på Youngstorget. Det var en vårdag i 1974. Jeg husker hvor han sto og hvilken barre jeg selv hadde plassert meg på. Alle var spente, nysgjerrige og håpefulle. Alles blikk var rettet mot Viktor. Selv virket Viktor litt sjenert og like spent som oss. Vi falt pladask for hans naturlige sjarm og på kort tid fikk vi stifte bekjentskap med hans musikalske, energifylte og harmoniske klasser der han drev oss fremover og ga oss en stil som etterhvert ble svært synlig.

Hva Viktor skulle komme til å bety for meg personlig, hadde jeg ingen anelse om ved dette første møtet. Årene frem til han takket for seg i juni 1980 og vi danset vår siste forestilling sammen, ble uten tvil de rikeste årene jeg hadde som danser. Inspirasjonen han ga meg kan ikke beskrives med ord. Viktor trodde på meg mer enn jeg selv gjorde, og i samdans med han gjorde han meg tryggere enn jeg vanligvis var. Han pushet meg mye, hele tiden og alltid med et positivt fortegn. Dette gjorde at jeg etterhvert våget å hive meg mer utpå uten å safe, han ufarliggjorde de krevende løftene og de kompliserte pirouettene fordi han i studio og ikke minst på scenen, med sitt blikk, positive utstråling og sin ro, fortalte meg at han var der for meg og sammen skulle vi klare det. Det var aldri noen tvil hos han om det.

Ellen og Victor

Viktor var veldig emosjonell og kunne i studio renne over av følelser, spesielt hvis vi prøvet for oss selv. Det var der, i studio og selvfølgelig på scenen han tok ut alt. Privat kom selv ikke jeg, som var nær i den betydning man kan kalle nær, innenfor ‘den innerste grind’. Fasaden var viktig for Viktor, slik det er for mange av oss.

Den første høsten skulle Viktor og jeg danse sammen for første gang. ‘Tornerose’ sto på programmet. Jeg hadde hatt permisjon i 10 uker for å være med på en turné i U.S.A. med ‘Six Stars of the Ballet’. Like før hjemkomst til Oslo fikk jeg besjed om at Viktor var blitt syk. Anne Borg hadde klart å få den unge og fremadstormende danske danseren Adam Lüders til å overta for Viktor. Adam var på vei fra London Festival Ballet (nå English National Ballet) til kontrakt som principal dancer i New York City Ballet. Viktor fikk sett en av våre forestillingene og måtte medgi, med glimt i øyet at han var sjalu. Å måtte kaste inn håndkledet var rett og slett forferdelig for Viktor. Dertil var Adam ung, 193cm på strømpelesten og en særdeles begavet danser. Det var Viktor som skulle ha stått der for første gang på en norsk scene, dette hadde han sett frem til, kanskje ikke rart at han ble overrumplet av sterke følelser.

Vårt neste samarbeid skulle bli ‘Giselle’ og her var det jeg som ‘sviktet’ Viktor. Jeg fikk en komplisert fotskade under prøvetiden og det endte med at vi ikke kom på scenen sammen men fikk gjort en fjernsynsproduksjon i etterkant av alle forestillingene.

Da Anne Borg ønsket en ny produksjon av ‘Nøtteknekkeren’ for kompaniet fikk Viktor oppgaven, der han tok utgangspunkt i den russiske koreografen Vasily Veinonens koreografi. Resultatet, med premiere julen 1975, ble en fantastisk levende og sjarmerende forestilling, som ble spilt for fulle hus frem til starten av 90-tallet. Koreografien var danserisk og deilig musikalsk, dramaturgien enkel og fint fortalt slik at barna i salen lett kunne følge historien om Clara og Nøtteknekkerprinsen fra teppet gikk opp til forestillingen var slutt. Innstuderingsperioden med ‘Nøtteknekkeren’ er det jeg husker som kanskje den aller beste tiden Viktor og kompaniet hadde sammen. Prøvetiden var magisk. Viktor gikk inn og ut av alle roller med full innlevelse, fra de minste musene, videre til blomster og snøfnugg, Drosselmeier, gjester og dukker, musekonge og Clara. Jeg satt og fulgte med på mange av prøvene. Det var fascinerende å følge Viktors totale engasjement, hvordan han levde seg inn i fortellingen og hvordan han bl.a. ga hver eneste gjest i juleselskapet i 1.akt forskjellige personligheter. Slik klarte han å levendegjøre rollene og fortelle en historie som engasjerte. Gjennom dans og Tschaikovskys vakre musikk ble historien om Clara og Nøtteknekkerprinsen virkeliggjort til et usedvanlig nydelig eventyr. Viktor, som selv danset Nøtteknekkerprinsen, ønsket meg som sin Clara.

Ellen og Victor I Viktors Nøtteknekker-eventyr blir lille Clara i drømmen, stor. Med Drosselmeiers tryllestav fører Nøtteknekkerprinsen Clara gjennom vinterlandskapet og reiser videre med båt til slottet. Her møter de alle dukkene som blir levende og det hele ender med at Nøtteknekkerprinsen og Clara blir prins og prinsesse på slottet og får hverandre. Lille Clara våkner av sin deilige drøm, - og snipp, snapp, snute så er eventyret ute.

Anne Borg sluttet som ballettsjef og hennes etterfølger, engelske Brenda Last tok over i 1977. Viktor ble fra nå av ikke lenger båret på gullstol. Den nye ballettsjefen og den ungarske ballettmesteren kom fra vidt forskjellige kulturer og samarbeidet dem imellom ble ikke like godt som det hadde vært under Anne Borgs ledelse. Allikevel respekterte de hverandre og Brenda castet Viktor i kanskje den beste og inderligste rollen han gjorde i Oslo, ‘Moondog’, i John Crankos ‘Lady and the Fool’. Det var en sann fornøyelse å få danse ‘La Capricciosa’, The Lady sammen med Viktor alias ‘Moondog’, The Fool. Viktor hadde gestaltet ‘alle’ roller innenfor førstedanserrollen der prinser, helter og den flotte partneren inngikk. ‘Moondog’ var ulik hans tidligere roller og resultatet ble dyptfølende, rørende og personlig. Her kunne han bruke hele sitt register av følelser, også de som satt langt inne. Det var tydelig at det ble en sterk og gripende opplevelse for publikum å se Viktor i ‘Lady and the Fool’. De falt pladask for hans ‘Moondog’.

Viktor hadde et stort ønske om å skape en pas de deux til seg selv og meg. Resultatet ble ‘Samklang’ i 1979 til Edvard Griegs musikk, med folkloristiske kostymer og mye romantikk. Siden han koreografere direkte på oss, føltes det godt å danse ‘Samklang’. Ellen og Victor Vi prøvde ut alle mulige koreografiske kombinasjoner, også de nesten helt umulige trinn og løft og finne frem til et resultat, som i tillegg til å være utfordrende, lå godt tilrette for oss begge. Jeg husker prøvetiden som særdeles givende og lærerik. Men kritikerne var skeptiske til at en ungarer forsøkte å skape noe norsk, men allikevel hadde jeg følelsen av at publikum i stor grad ble begeistret for Samklang, en pas de deux jeg selv satte stor pris på å få danse.

Da Balanchines ‘Allegro Brillante’ ble satt opp for 2. gang i Operaen, danset Viktor og jeg solistparet. Balletten, koreografert i 1951 til Tschaikovskys pianokonsert nr. 3, varer kun et snaut kvarter, men det er energifylte minutter med stor fart og raskt tempo og koreografien er som alle Balanchines balletter, velkomponert og usedvanig musikalsk. Det var en stor glede å få danse nok en Balanchine ballett, og i samdans med en partner som Viktor ble det dobbel glede.

Viktor pushet meg alltid gjennom de 6 årene jeg hadde gleden av å ha han som min partner; flere pirouetter, høyere arabesquer, raskere chainés osv.

Viktor hadde et tett og nært samarbeid med den ungarske koreografen Laszlo Seregi. Han var en av Ungarns mest profilerte koreografer og hadde kreert mange roller til Viktor. Nå foreslo Viktor for Brenda Last at vi kunne få Seregis ‘Air’ til musikk av Bach, på repertoaret. Det resulterte i at Viktor og jeg reiste til Ungarn en helg, møtte Seregi som innstuderte sin usedvanlig vakre pas de deux med oss, dro tilbake til Oslo og danset ‘Air’ i Drammens teater. Senere tok vi ‘Air’ med oss til Torino, der ‘Air’ og pas de deux fra siste akt av ‘Nøtteknekkeren’ ble vårt bidrag på en ballettgalla i den italienske byen.

Etterhvert ble Viktor og jeg svært samkjørte, vi kjendte hverandre godt og behøvde ikke gå igjennom de store diskusjonene om vi ville ha det slik eller ønsket det annerledes. Mye falt på plass av seg selv. Men Viktor pushet meg alltid gjennom de 6 årene jeg hadde gleden av å ha han som min partner; flere pirouetter, høyere arabesquer, raskere chainés osv. Men rollene vi innstuderte sammen ble til uten veldig mye snakk og argumentering, det skjedde bare på en utrolig fin måte. Det var svært lystbetont og inspirerende å møte han både i en prøveperiode og på scenen. Viktor fantastiske evne til å gi alt og yte best når det gjaldt mest, var bemerkelsesverdig. Han klarte å hente frem det lille ekstra som begeistret publikum og gjode han til den strålende danseren og store scenekunstneren han var. Ellen og Victor

I 1978 satte Brenda Last opp en ny versjon av ‘Svanesjøen’, dvs ny var den ikke, men en versjon som skulle være tett opp til den originale Petipa/Ivanov ‘Svanesjøen’, satt i scene av den engelske danseren John Field. Han hadde tidligere vært Brenda Lasts sjef i Royal Ballet touring Company, og slik var det naturlig for henne å invitere John Field til Oslo. Ellen og Victor Den nye oppsetningen ble dessverre et skritt tilbake fra Arovas vakre versjon som hadde premiere i Oslo i 1967 og senere ble danset gjennom flere sesonger. Til tross for ovennevnte, fikk Viktor og jeg danset sammen i kanskje den største av alle de klassiske ballettene, ‘Svanesjøen’. Forestillingen ble satt opp hver sesong frem til 1980, og i samdans med Viktor og hans prins Siegfried, fikk jeg en dypere forståelse av dobbeltrollen Odette/Odile.

De siste forestillingene Viktor og jeg danset sammen våren 1980, var nettopp ‘Svanesjøen’. 4 forestillinger jeg ser tilbake på med en helt spesiell følelse og glede og ikke minst takknemlighet. Det var utrolig stort og veldig, veldig spesielt siden Viktor med ‘Svanesjøen’ tok avskjed med Norge og Den Norske Operas Ballett. Det skulle vise seg at jeg heller ikke kom til å danse Odette/Odile mer, og denne siste kvelden ble også Brenda Lasts avskjed med Oslo.

De 6 årene Viktor var i Norge og jobbet med kompaniet, satte dype spor. Det er en tid mange fremdeles snakker om, ikke bare danserne som fikk gleden av å jobbe med han men også publikum som strømmet til Operaen for å se han på scenen. Han løftet det som senere skulle bli Nasjonalballetten, ved å styrke teknikken, gi oss en felles plattform kall det gjerne en felles ‘look’, men kanskje mest av alt gjennom den enorme inspirasjonen han var for danserne i disse årene. Viktor sparte seg aldri og var et storveis forbilde for oss på alle måter. Ellen og Victor

- Ellen Kjellberg

om nettstedet

ornament

Nettstedet

Dette nettstedet er en dokumentasjon av professor Ellen Kjellbergs liv og virke i norsk ballett. Her finner du intervjuer, foto, filmklipp og tekster som handler om Ellens 50 år lange karriere som danser og pedagog. Ellen forteller selv om møtet med balletten og folkedansen i 1953, om karrieren som ballerina i Nasjonalballetten og om arbeidet som ballettpedagog på Kunsthøgskolen i Oslo.

Toini Kristensen er førstelektor i dans og studieprogramansvarlig for BA klassisk ballett på Balletthøgskolen. Arbeidet med dette nettstedet er del av hennes FOU arbeid ved Kunsthøgskolen i Oslo, og prosjektet har fått økonomisk støtte fra skolens FOU utvalg. Målet med prosjektet har vært å dokumentere Ellen Kjellbergs virke som danser, lærer og formidler av ballett i over 50 år, på en levende, relevant og interessant måte.

Krediteringsliste for innhold som er benyttet og arbeid som er utført i forbindelse med produksjon av nettstedet.

Ellen Kjellberg

portrett Ellen Kjellberg Ellen Kjellberg var Nasjonalballettens ledende ballerina gjennom hele 1970- tallet – frem til hun på grunn av skade måtte slutte å danse i 1983. Både som premieredanser i Nasjonalballetten og som professor i ballett ved Kunsthøgskolen i Oslo har Ellen vært en formidabel dansekunstner, inspirator og formidler. Kombinasjonen av faglig entusiasme, formidlingsevne og kunnskap har preget hele hennes liv i dansen. Les Ellens biografi.

ornament